Fødsel trenger ikke være jævlig

Jeg har, som flere av dere allerede vet, hatt mase-rier i to måneder og vonde kynnere har jeg i grunn hatt gjennom hele svangerskapet. Dette gjorde at jeg ble veldig usikker på om jeg ville kjenne når de ekte riene kom, men jeg fikk klar beskjed fra mange hold om at når de ekte riene kom – ville jeg definitivt kjenne forskjell. Vel.. så feil kan man altså ta, for hadde ikke jeg tilfeldigvis tatt tiden på riene, kunne det like gjerne vært vonde kynnere eller mase-rier.

Jeg våkna rundt klokka åtte på morgenen av noe jeg trodde bare var vonde kynnere. Det ga seg liksom ikke, og jeg begynte å ta tiden (kun for å se hvor ofte de kom og hvor lenge de varte). Jeg var ganske sikker på at det hele ville gi seg igjen, for dette hadde jeg kjent hver natt i omlag to måneder, så det var i grunn ikke noe uvant for min del. Jeg lå i senga og tok tiden til klokka nærma seg elleve, og de kom bare oftere og oftere. Nå lå de av og på, rundt to og et halvt minutt. Jeg bestemte meg for å ringe fødeavdelingen i Drammen, bare for å høre om jeg skulle komme inn på kontroll da jeg ikke var sikker på om fødselen hadde starta, eller om det nok en gang ville gi seg. De ville ha meg inn på kontroll med en gang – så da var det bare å få bonden ut av traktoren, og kjøre ned til sykehuset. 

Når vi kom opp på fødeavdelingen (ca. klokka 12) målte jordmor meg til fire cm åpning, og vi fikk med en gang utdelt et føderom. Der måtte vi bare finne oss godt til rette, fordi førstegangsfødende.. da kan det jo veldig ofte ta litt tid. Jeg ville først prøve uten epidural, ikke for å virke overlegent sterk eller noe, men fordi jeg har hørt at epidural kan forlenge fødselen noe voldsomt da kroppen får slappet av. De to første timene gikk det veldig bra, og vi gikk opp fra 4 til 6 cm veldig raskt. Time nummer tre derimot, gikk ikke fult så bra. Etter å ha prøvd å ligge både i den ene og andre stillingen, stå på alle fire på gulvet, og henge på prekestolen, fant jeg ut at jeg rett og slett ikke gadd å ha det unødvendig vondt når det uansett kom til å ta lang tid, og bestemte meg for å prøve epidural. Det var definitivt noe som virka på meg, for etter å ha fått de smertestillende gikk det hele som en drøm. Ikke hadde jeg vondt overhodet, og det eneste jeg kjente fra riene var at jeg måtte på do. Ikke dro epiduralen ut tiden heller – for kun kort tid etter, gikk vannet og ikke lenge etter det igjen ble jeg målt til 7 cm åpning. Fra 7 til 8 cm gikk det noen timer, men det gjorde ikke noe for jeg kjente jo ingenting. Vi fikk i oss litt mat, og drakk veldig mye, vi måtte jo prøve å få i oss noe næring før det virkelig skulle ta seg opp. Klokka ble syv på kvelden og jordmoren tok sin siste måling før vaktbytte, og målte 8 cm åpning. Vaktbytte klokken halv åtte på kvelden, og den nye jordmoren målte 10 cm åpning og fant en ny hinne på fostervannet som hun tok med en eneste gang. Da var det i grunn bare å vente på press-rier. Å ligge til neste dag var plutselig ikke lengre et tema, denne ungen skulle komme nå! Jeg var veldig redd for å revne, og det gjorde nok at det tok noe lengre tid enn nødvendig.

Jeg turte ikke å presse for fult til og begynne med, men etter 20 minutter og 6 skikkelige press var den lille prinsen på brystet mitt. 

Jeg forventet vel i grunn at det skulle være helt forjævlig å være på fødestuen. Man får liksom bare høre om alle de vonde fødslene, og ikke så ofte om de andre. Alle forteller om hvor jævlig det er, om alle som revner den ene eller andre veien, om alt blodet som spruter ut av en, hvor lang tid det går og mer til.

Jeg synes helt ærlig ikke at det var så ille. Det er ikke ment som skryt, og jeg mener heller ikke at jeg er suveren på noen som helst måte, men jeg var rett og slett utrolig heldig! Det var en fødsel helt etter boka. Det gikk veldig fort (til førstegangsfødende å være), ikke gjorde det alt for vondt (jeg har ikke glemt hvor vondt det var den siste timen før epiduralen, au! men dog), og ikke ble det noen komplikasjoner før, under eller etter fødsel heller. Mange tror at fødsel kun er god prestasjon av mor, men fødsel er egentlig en samarbeidsoppgave, og jeg er utrolig glad for at jeg hadde Ole Kristian ved min side. Det er ikke alltid man får gjort noe, men hjelpe med massasje, varmeputer, pushing og støtte, og bare det å vise at hun ikke går gjennom det alene – det er virkelig alfa o omega. Jeg er veldig fornøyd med en fødsel som dette, og jeg er virkelig glad for at jeg ikke ofret én eneste tanke på å grue meg til fødselen, for det hadde virkelig vært å kaste bort tid! Ikke gru deg på forhånd – det trenger ikke å være jævlig!

Den lille prinsen var akkurat passe stor 3320 gram, 50 cm lang og hode på 35 cm, hadde allerede i det han kom ut fått fin farge, mye hår og var selvfølgelig helt perfekt. 

#gravid #fødsel #baby #nyfødt #heldig #opplevelse #familie #mamma #momtobe #sommer #sommer2018 #august #barn #foreldre